Supermotard

Supermotard eller supermoto er en av de nyeste grenene innen etablert motorsport og ble først opprettet en gang på 90-tallet. Den gang var det en slags krysning mellom motorcross, roadracing, speedway og trial, og løpet ble opprinnelig opprettet som en krysning som skulle avgjøre den beste innen «alle» de forskjellige motorsykkelsportene en gang for alle. I dag er derimot supermotard en egen gren med dedikerte utøvere, og spesialbygd utstyr. For enkelhets skyld, og fordi sporten foreløpig er ganske liten i Norge, så følger supermotard det samme reglementet for lisenskurs som motorcross.

Banen i supermotard ligner til forveksling på en rallycrossbane i oppbygning, men den er mindre og det kan ofte brukes dedikerte gokart-baner med eller uten modifikasjoner. Banen bør bestå av omtrent 60-70 % asfalt og resten er grus eller jord. Supermotard har også blitt avholdt på midlertidig stengte veier og private områder. Fleksibiliteten til krav av bane gjør at det er enklere å arrangere løp, konkurranser og bare rekreasjonsløp i supermotard, sammenlignet med andre motorsporter som krever spesialbygget baneanlegg.

Til forskjell fra andre motorsportgrener holder supermotard et relativt lavt hastighetsnivå, gjerne under 100 km/t. Dette er fordi fokuset ligger i stedet på korte og teknisk krevende baner med mange bakker, dumper, svinger og hopp. Dette setter et mye større press på fører, teknikk og erfaring fremfor sykkel og sylindervolum. Som med alle konkurranser der løp foregår på variert underlag vil det alltid være noen som er sterkere på asfalt mens andre er sterkest på grus. Dette fører til raske runder som er særdeles underholdende for publikum.

Sykkelen

Det kreves en spesiell motorsykkel for å kjøre supermotard, disse blir modifisert med kraftigere bremser, mindre hjul, stivere støtdemping og fokus på å holde vekten nede for å sikre en sykkel som kan manøvreres lett gjennom utfordrende terreng og være spesielt egnet for hopp. Til forskjell fra roadracingsykler velger supermotardførere å beholde håndbeskyttere. Dette gir ikke bare føreren bedre beskyttelse når de legger seg langt ned, men beskytter også brems og clutch. Dette gjør syklene uvanlig stødige mot krasj og skader, og det er ofte lettere og raskere å sette i stand en supermotardsykkel etter et krasj for å fortsette i en konkurranse. Syklene er bygd for offroad, noe som gjør dem lette å styre og uvanlig resistente mot støt og småskader.

På grunn av populariteten til supermotard er det også flere førere som modifiserer syklene sine for å kunne registrere og skilte de hos vegvesenet. Det selges også sykler spesielt som skiltsykler, og disse må da eventuelt modifiseres som beskrevet ovenfor for å kunne delta i et løp. En supermotardsykkel har kanskje lavere topphastighet sammenlignet med en sportssykkel, men den lette vekten og kontrollegenskapene gjør at den ofte kan gå inn i en sving i høyere hastighet. Dette kan gi svært spennende og fartsfylt kjøring, og er med på å gjøre sporten, både i konkurranse og som fritidsaktivitet, stadig mer populær.

Konkurranse

I Norge er supermotard fortsatt en liten og relativt ukjent sport sammenlignet med tungvektere som bilcross og rally. Det arrangeres Supermotocup i klassene elite og open, og utover det har førere også samarbeidet med arrangører i Sverige. Der er konkurransen noe større, og på den måten får førere prøvd seg på andre baner og mot flere motstandere for å utvikle seg både profesjonelt og sosialt. Sporten jobber aktivt med rekruttering og en populær måte å vise frem sporten har ofte vært ved oppvisning på andre motorshow eller konkurranser. Det finnes også et aktivt miljø i Europa, og ambisiøse førere kan prøve seg på løp i land som Polen, Spania og Italia.